Det finnes tilbud om “gratis penger”, som bare dukker opp på organisasjonens konto. Men i likhet med den velkjente lunsjen, er de neppe gratis. Med bakgrunn i dette nevner vi derfor to “tilbud” organisasjoner må være ekstra oppmerksomme på når man skal skaffe penger til formålet.

Innsamleren: 
Innsamleren ringer fra et eksternt callsenter som har tilbudt seg å samle inn penger for organisasjonen. Organisasjonen får en prosent av pengene, resten er provisjon. En typisk fordelingsnøkkel er 25% til organisasjon, 75% til callsenteret.

Det er flere fallgruver med denne modellen. 
Fallgruve 1: Organisasjonen ser aldri kostnaden. Provisjonen på 75% er bare synlig i callsenterets regnskap. Overføringen på 25% til den ideelle organisasjonen nettoføres i regnskapet. 2 millioner kroner til et godt formål ser jo unektelig bra ut. I virkeligheten har callsenteret samlet inn 8 millioner i organisasjonens navn og sitter igjen med 6 millioner selv.
Fallgruve 2: “Innsamler”-modellen innebærer som oftest å samle inn enkeltdonasjoner. Callsenteret har ingen incentiver for å rekruttere fastgivere til organisasjonen eller konvertere de som har gitt én gang. I tillegg representerer gjerne telemarketingselskapet flere organisasjoner, eller ulike prosjekt underlagt samme organisasjon. På denne måten kan giveren oppleve å bli nedringt med stadige forespørsler om å støtte ulike, men tilsynelatende gode formål. Dette oppleves selvfølgelig som svært plagsomt.
Fallgruve 3: Oppstår når giverne finner ut om denne inntektsfordelingen. Da føler de seg nemlig lurt. Nøyaktig hvor mye som forventes at skal gå til formålet varierer, og noen givere kan ha for høye forventninger akkurat på dette området. Men Innsamlingskontrollen har foreløpig ikke møtt den giveren som syns at 25 kr. av hver 100-lapp som samles inn er greit.

For å synliggjøre inntektsfordeling mellom profesjonell og ideell krever Innsamlingskontrollen at alle godkjente organisasjoner bruttofører innsamling. Det totale innsamlede beløp vil dermed være synlig i organisasjonens regnskap.

Selgeren: 
Organisasjonen inngår en avtale med en bedrift som selger helt ordinære varer over telefon eller nettside. Produktene, som du like gjerne får kjøpt på nærmeste nærbutikk, selges til betydelig overpris under påskudd om at man støtter en god sak. Uten muligheten til å operere under dekke av ideell virksomhet ville bedriften hatt svært store vanskeligheter med å få solgt noe som helst. 

Organisasjonen mottar en forholdsvis lav prosent av omsetning eller i verste fall en fast provisjon. Bedriften beholder resten. I likhet med tilfellet “innsamleren” ser hverken organisasjonen eller giveren den egentlige kostnaden. Noen regnskapsfører det hele som en “gave” og toer sine hender for hele salgsprosessen. Innsamlingskontrollens tommelfingerregel er at denne typen salg teller som innsamling dersom merprisen på produktet er 40% over markedspris. I de tilfellene der det er snakk om et betydelig prispåslag, hersker det ingen tvil om at givers intensjon er å støtte organisasjonen – ikke å kjøpe et helt ordinært produkt. Givers forventning om hvor mye som skal gå til formålet er like stor. Selv om organisasjonen er flink til å forvalte pengene som kommer inn, så hjelper det lite om bare en brøkdel faktisk kommer frem til organisasjonen. I det verste tilfellet Innsamlingskontrollen har sett, kom bare 7% av pengene frem til organisasjonen.

“Selgeren” er på mange måter “innsamleren” i forkledning. I steden for å samle inn penger og sende ut “symbol-produkter” som suppe-oppskrifter eller postkort (åpenbart “innsamling”), så selger man ordinære varer. Selv om disse varene har en egenverdi, så selges de til en overpris som levner liten tvil om hva motivasjonen er bak et kjøp: Å støtte den ideelle organisasjonen. 

Dette betyr ikke at ideelle organisasjoner ikke kan drive med ordinært salg. Det er naturlig at en organisasjon som driver med livredning eller båtsikkerhet selger redningsvester eller førstehjelpsskrin til båt. Disse produktene har gjerne en formålstjenlig dimensjon – de kan redde liv. Det er når disse varene blir markant dyrere enn reelle alternativer, uten noen åpenbar kvalitetsforskjell, utfordringen oppstår. 

Det kan dukke opp lignende tilfeller
Eksemplene over er stereotypier, og det kan dukke opp andre varianter på “gratis penger” som ligner. Fellestrekk man må være obs på er:
– Skjulte kostnader. Tredjeparten beholder sin brorpart og pengene kommer aldri i sin helhet inn på organisasjonens konto. Men realiteten er at kostnadene bæres av giverne selv om organisasjonen ikke ser dem.
– Organisasjonen risikerer ingenting.
– Man tar ikke ansvar for forholdet til giveren.
– Manglende åpenhet.
– Ugunstig prosentfordeling av inntektene.

Kontraktene med den næringsdrivende parten kan også være ufordelaktig utformet ovenfor organisasjonen. Et eksempel på dette kan være at tredjepart eier giver- / kundelisten. Da har ikke organisasjonen mulighet til å kontakte de som tidligere har gitt til formålet, dersom organisasjonen skulle avslutte samarbeidet med den eksterne tilbyderen.

Profesjonelle tredjeparter
Dette er ikke en fordømmelse av eksterne innsamlere eller selgere. Det fins tredjeparter som pleier eksisterende kunder og konverterer givere som har gitt enkeltbeløp til fastgivere. Å benytte seg av en profesjonell tilbyder kan være mer lønnsomt enn å ansette noen til å drive med det selv. Man har også interne callsentre som drives av medlemmer eller av organisasjonen selv, og dette kan være en svært effektiv måte å nå ut på. 

Innsamlingskontrollen dikterer ikke hvordan organisasjoner samler inn penger. Det er ikke mulig å si “slik lykkes du med innsamling” og sette to streker under svaret. En innsamlingsmetode som fungerer svært godt for en bestemt organisasjon, vil ikke nødvendigvis fungere for en annen. Dette er fordi organisasjoner er ulikt organisert med både vidt forskjellige formål og mulige givergrupper. Det viktige er at organisasjonen / foreningen er sitt ansvar bevisst. Dette innebærer å ha rutiner for hvordan innsamlingen skal foregå og jevnlig oppfølging av både interne og eksterne innsamlere / selgere. Dette innebærer også å synliggjøre alle kostnadene til innsamling og følge opp og gjennomgå inngåtte avtaler jevnlig. Giveren ønsker til syvende og sist å støtte et godt formål, ikke sørge for store utbytter til eieren av en privat bedrift.